groove.no

 

Mer eller mindre stort

 

 

En mektig musikalsk utmark som i bemerkelsesverdig stor grad unngår å snuble i sine egne nokså gigantiske ambisjoner.

Da jeg fikk vite at det neste albumet til soup skulle bli et dobbeltalbum så visste jeg ikke hva jeg skulle tenke eller tro. Jeg tenkte til og med at det var et rykte som var satt ut for å gjøre narr av det beskjedne bandet, men det var det på ingen måte. Og plutselig var det klart at Hans Magnus Ryan, bedre kjent som Snah i Motorpsycho, skulle ta seg av produksjonen. Dette måtte vel bare bli bra?

Nå skal det sies at debutalbumet, Come On Pioneers, var ambisiøst nok i massevis det også, dog i litt mindre skala. Det starter egentlig litt beskjedent og småanonymt på de første to låtene på Children of E.L.B. I alle fall i forhold til massive In Memory Of Richard Wright som kommer like etter. Og herfra og ut er det stålkontroll på de kontrastene som dominerte debuten. De dyrkes heldigvis videre her, og har definitivt blitt gjort en hel del bedre denne gangen.

Come On Pioneers fremstår kjapt litt pinglete i forhold, så slik sett så har lyden av soup gjort at de har satt opp en snubletråd for seg selv med tilbakevendende kraft ved å lage et enda bedre album. soup har altså ikke endret tilnærmingsmåte nevneverdig siden Come On Pioneers, men det er som om den samme idéen har blitt enda mer velutviklet. Nærmest ferdigutviklet, det er bare litt tungt å få tak på så mye på en gang.

Den ferskeste låten fra tiden rundt Come On Pioneers, Ostrich Society, hintet mot et enda mer tilgjengelig sound. Dette skjedde altså ikke. Motorpsycho høres naturlig nok tydeligere enn noen gang, men de blir på ingen måte brukt som noe å lene seg på. Tvert imot, utgangspunktet for soup er heller de elektroniske og atmosfæriske melodiene, som i dette tilfellet har fått kraftig med kjøtt på beina. Melankolien som leker med både elektronikk og støy og stillhet, og Erlend Vikens vokal, som har blitt enda mer solid siden sist.

Vi går fra forsiktig oppbygde støyvegger til hviskende og trippende låter og låtpartier. I ett øyeblikk er det nesten tendenser mot Sufjan Stevens (Northern Patrarch) og i det neste The Notwist (Leaving The Harbour).

Når disk nummer to kjøres i gang med She Had Set Out To Find The Sun så begynner man å få tilbake følelsen av at de beveger seg ut på litt mer tilgjengelige områder, uten at følelsen holder seg lenge. Tålmodighet er nok nøkkelen til å falle for soup denne gangen. Og det er lite som skiller de to platene fra hverandre, så noen konkret plan om hva som er på hvilken plate, eller noe tydelig konsept er vanskelig å spore.

Det man kan konstatere om Children Of E.L.B. derimot, er at det tilsynelatende handler om forfall, eksistens og undergang, og ethvert tema som dette er det lett å gripe fatt i når det er snakk om to plater. Det er forventet at det er en grunn til det, og at det vil være et konsept man kan bruke som brødsmuler og sporing frem og tilbake under ferden.

Så selv om det virker som det meste av håp er tapt når man hører på Children Of E.L.B., så har det blitt enormt og herlig. De gangene man ikke mister fokus i alle fall, for det er flere ganger man nok må minne seg selv på hva man gjør når man hører gjennom begge platene. Men det er kanskje litt kynisk å automatisk dra frem skepsisen når et band som ikke har "gjort seg fortjent" til å lage noe så ambisiøst prøver seg likevel.

soup har i bemerkelsesverdig stor grad dratt det i land, og det står det respekt av. Children Of E.L.B. har blitt deilig storslått og på uvanlig flott vis blitt både ekstremt melankolsk og støyete på en gang, og det er når denne kombinasjonen og kontrasten er på sitt beste at albumet heller mot det magiske. Det bare krever litt tålmodighet.

Men det er det da verdt! Og da har jeg ikke engang nevnt coveret som er så fint at man får troen tilbake på CD som format også i fremtiden.

 

Av Øyvind Rones

 

 

Adresseavisen

 

Mektig storverk

Children of e.l.b.

 

Ambisjoner så halsbrekkende at det nesten er dumdristig. Men de innfris.

 

Selv om Soup i dag er et band, er det liten tvil om at «Children of E.L.B.» er låtskriver Erlend Vikens «brainchild» – et resultat av nitid fikling og filing, våkenetter og en klar visjon. Så episk, storslått og mektig låter det, det renner blod, svette og tårer fra porene på denne 80 minuttene lange plata.

 

Vi snakker lange, dvelende sanger med gode melodier og en herlig detaljrikdom med piano, strykere og elektronikk. Sanger som får utvikle en stemning i fred og ro før bandet drar i gang øset over stolte, svulmende akkordprogresjoner som får håret til å reise seg på deg. Hva høres det ut som? Tja, det er mange postrock-elementer, det kan minne smått om Mercury Rev og Sigur Rós – og på de stillere pustehullene hører vi den samme popelegansen som hos Sufjan Stevens.

 

Motorpsychos Snah har co-produsert plata, og jeg vedder på at han har kost seg. For det finnes definitivt likhetstrekk mellom de to bandene. Musikalsk er Soup langt mindre «hårete» og jam-preget. Men de deler mye av den samme litt trassige tidløsheten, den dype dedikasjonen, den helhetlige tanken som gjør albumet mer imponerende enn enkeltlåtene – og dette litt udefinerbare gjør dem til et band som føles som DITT. Å lage et dobbelalbum er kanskje dumdristig, men oppleves som herlig frekt når resultatet er så gjennomført.

 

Det er fristende å bruke toppkarakteren, men jeg mistenker at Soup har enda mer inne. Dessuten kan det innvendes at litt for mange av låtene bruker samme formel der de starter stille, bygger sangene sakte opp før de eksploderer i lydkaskader, noe som får sangene til å gli litt over i hverandre. Det forhindrer ikke at dette er en utgivelse som på nesten alle områder lykkes med sine halsbrekkende ambisjoner. Det er stort, vakkert og massivt – og i låtene har den en grunnmur sterk nok til å bære byggverket.

 

Dersom dette albumet får drukne i lettvintheter fra MGP og annet tøv, er det bare trist.

 

HØYDEPUNKT: «Children of E.L.B. Pt 1&2» og «Northern Patriarch»

 

Terningkast 5

 

http://www.adressa.no/kultur/musikk/anmeldelser/article1436311.ece

 

26.01.2010

 

www.musikknyheter.no

 

 

Soup- Come On Pioneers

Miljøbevisst herremann fra Trondheim kommer med en perle av et album.

Erlend Viken er mannen bak Soup, et enmannsorkester fra Trondheim. Platen gis ut på trondheimsbaserte How is Annie records, som tidligere har gitt oss godbiter som Sirka Ragnar, Monzano, Fighterpilot, Morfar og Youth Pictures of Florence Henderson.
Viken har bakgrunn fra forskjellige band i Trondheim, men så seg nødt til å gå solo da han flyttet til Volda og skolebenken i 2005.

Det første du møter når du åpner skiva er frø fra trøndersk gran. Disse håper Soup på at platekjøperne planter på egnede steder. Soup tar mer hensyn til miljøet enn plateselskapets lommebok, når den bærekraftige debututgivelsen ”Come on pioneers” slippes med nullutslipp. Coveret er laget av resirkulert materiale, noe som selvsagt er som det skal være av miljømannen Erlend Viken.

Skiva starter med den instrumentale og lett lekende låta, ”Prelude”. En herlig og smørfin intro på plata. Den sender i hvert fall tankene mine tilbake til soundtracket til tv-spillet Final Fantasy og har generelt et litt forsiktig asiatisk preg over seg.

Resten av plata vender derimot ikke nesen så mye mot Asia. Soup serverer oss magisk lekker synthpop med innslag av droning og post-rock. Ofte nevnte referanser er blant annet M83, The Postal Service og Explosions in The Sky.

”Come on pioneers” består av åtte spor. Disse blir servert annenhver instrumental og vokal. Her får vi høre mye forskjellig. Låt to, ”My Justine” er en herlig up tempo-låt som starter med vokalen til Erlend som det viktigste instrument, og fader på slutten over til en moog (noe som i min mening må være verdens fineste lyd i instrumentverdenen).
Dette funker aldeles strålende, og etter spor tre, ”Whores”, så var jeg så glad i dette albumet at jeg hadde vondt i magen, og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Og sånt fortsetter det.
En låt med vokal, så en med instrumental, så med vokal igjen. De med vokal falt nok best i smak hos undertegnende, men det betyr ikke i det hele tatt at de andre er kjedelig. For det er det slettes ikke.

Ryktene forteller at publikum både gråt og danset under hans konsertdebut i april. Noe som er forståelig da skiva skifter fra å være sår og vakker i det ene øyeblikket, for så å bytte til en eller annen fengende sak som kan løfte hvilket som helst tak.

Dette er noe av det fineste og mest spennende jeg har hørt på lenge, og jeg håper for meg selv at Soup får solgt nok skiver til å redde verden.

10/10

http://www.musikknyheter.no/news/3924

27.05.2008

 

 

www.musiq.no

 

 

Soup- Come On Pioneers

Denne miljøfokuserte platen starter med en tre minutters Prelude hvor en eventuell musikkvideo kunne vært naturens gang i fortfilm; gress og trær som synlig vokser, fossefall som renner i overdreven hastighet og sola som står opp, tar en runde for så å gå ned i horisonten igjen - alt i løpet av tre minutter. Alle har vel ligget på rygg og betraktet skyene som flytter seg unaturlig flyktig på himmelen. Dette er lydsporet til en såpass konkret og uskyldig opplevelse.

soup er Erlend Viken, nå bosatt i Volda. Han er 25 år gammel og fremstiller innholdsrik elektronisk (tidvis) knitrende post-pop med et herlig driv. Åtte nydelige spor som omfavner deg med like stor kjærlighet som bare overveldende natur kan. Ulike effekter benyttes for å oppnå støyende avslutninger, av og til synger han stemningsfylt over frekvenser/theremin-lyder(?) og slentrende gitarspill som på Sagamore (en historisk koselig småby i Pennsylvania).

Andre steder fylles lydbildet av tunge strykere som nærmest overlesser komposisjonen til at det nesten blir for pompøst, rett og slett. Og sannelig lekes det med panorering i miks av vokal også. Grande Voyage er instrumentalen som avslutter det hele og Twin Peaks-stemningen er ikke langt unna – vakre og mystiske fire og et halvt minutter.

Gjennomlyttingene må ikke begrense seg til kun to-tre i tallet, noe det heller ikke gjør - dette er umulig å holde seg unna. Her er det muligheter til å bli var på nye og enda mer intrikate lyder og instrumenteringer underveis. Det er helt tydelig et talent vi her har med å gjøre, for dette albumet er spilt, produsert, mikset og mastret av enmannsbandet Soup, noe som i selg selv er imponerende.

”Come On Pioneers” er en regelrett praktfull, livlig og munter utgivelse alt i alt. En fullkommen ambassadør til miljøvennlighet, hvis så var hensikten. For meg; pur nytelse!

(Og frøene som er ilagt hvert plateomslag er av trøndersk gran. Som bidragsyter til miljøet og i ren lykkerus stikker jeg ut og planter disse i nærheten av et tjern).

Terningkast 6

 

http://www.musiq.no/anmeldelse.php?anmno=1798

 

24.08.2008

No upcoming shows...